2012 Året som ble borte

Hva var det som skjedde med deg Erik?

Sommeren 2012 var min datter, noen venner og jeg på bil-treff til Stavern med noen av mikrobilene våre.
Dagen etter at vi kom hjem var det tid for å dytte inn bilene i garasjer og i hengeren igjen.
Når det skulle gjøres fikk jeg litt vondt i høyre skulderen, og føltes som en strekk.
Jeg tenkte ikke noe mer på det da, men dagen etter gjorde det så vondt at jeg måtte legge armen i et fatle for å avlaste skulderen litt.
Ringte også kona fordi jeg ikke fant noe smertestillende hjemme. (Hun hadde dratt på hytta i forveien, og jeg skulle komme dagen etter fordi jeg ville gjøre meg ferdig med tannlegebehandling før ferien kunne begynne.)
Hun skjønte jeg var ordentlig dårlig siden jeg spurte etter smertestillende. (Har vel spist 5 tabletter i hele mitt liv)
Utover dagen fikk jeg influensalignende symptomer frøs, og ble kvalm , kastet opp, hadde vondt i hodet, mens skulderen ble bare verre og verre.
Jeg satte ikke “influensaen” og strekken sammen til samme årsak, og til slutt var det bare å bite tenna sammen og kontakte fastlegen, som dessverre denne uken hadde ferie, så jeg ble vist til en annen samarbeidende lege som hadde hans vakt.
Der fikk fikk jeg resept på Paraset og Voltaren for den “strekte” skulderen min. Ingen tenkte noe på å da en blodprøve da.

Når jeg kom hjem fra legen, skalv og frøs jeg så ille at det nesten ikke gikk å få nøkkelen i nøkkelhullet.
Så det var å  pakke på seg inn i pledd og dyner, og legge seg på sofaen. Formen var mildt sagt elendig!
Kona ante uråd og begynte på veien hjem fra hytta , og når hun kom hjem og fant meg på sofaen, masa hun om å dra på legevakten, men tøffe gutter utsetter slik til det er nødvendig.
Jeg gikk å la meg i senga for å sove, mens kona ble sittende oppe fordi hun hadde en dårlig følelse av hva dette kunne være.

Skjønte at noe var alvorlig galt

Klokken nærmet seg 2 på natten, og smertene tiltok ennå mer , og formen ble merkbart dårligere, bl.a. og jeg å miste følelsen og bevegeligheten  i høyre armen og hånden.
2 dager hadde nå gått fra de første smertene kjentes, så jeg sto opp og sa til kona at NÅ, nå drar vi på legevakta, her er det noe som ikke stemmer, og du kjører saaaakte. (alle bevegelser gjorde fryktelig vondt etter hvert).
I etterkant vet vi at hadde jeg sovnet og ikke dratt til legevakten da, ville jeg ikke ha våknet igjen.

Vi ankom legevakten, og kom rett inn, forbi køen uten engang å måtte sette meg.
Der ble det påmontert en blekksprut av elektroder for å sjekke hjerterytmen og blodtrykk.
Da var feberen kommet over det som normalt ansees som dødelig og blodtrykket ekstremt lavt. CRP verdiene var rekordhøye.

Det tok ikke mange minuttene før ambulansen sto utenfor før undersøkelsen engang var ferdig.
Da ble jeg båret inn i ambulansen og påmontert nye elektroder til instrumenter som var online med sykehuset.
Jeg hørte at ambulansepersonalets kommunikasjon med sykehuset, og de ble bedt om å kjøre meg meg inn snarest.

De kjørte fort! Over Kråkerøy-broa føltes det som Mercedesen slo ned i, og jeg sier til personalet at “så instabil denne bilen er da?” hvorpå svaret var at “dette var noe av det beste å kjøre med, men at vi hadde det travelt!!”  Da begynte tankene å jobbe…. med sirener, blålys kl. 2 om natten, og beskjed om at “-vi har det travelt!!”…. Dette var definitivt ikke influensa!!

På akutten kom det etterhvert riktig så mange leger som gjorde sitt, og første pose med intravenøs væske og bred antibiotika ble koplet til. Det skulle ta ennå en stund før diagnosen kunne settes, så i mellomtiden ble jeg lagt på isolat, med det de kalte rekordhøy CRP verdier. Her begynte kroppen å slukne og jeg husker bare noe glimt av de som tittet inn gjennom vinduene og at jeg tekstet noen ufullstendige SMS’er til ungene og andre som måtte vite at jeg hadde havnet her, og mest sannsynlig ikke kunne kontaktes morgen. Så ble alt mørkt for meg!
Det som skjedde var at kroppen min begynte å “så seg av”. Pusten var det siste jeg selv husker at jeg slet med, og at det var godt med litt ekstra oksygen.

I perioden som nå kommer, husker jeg ikke annet enn en del fæle mareritt, men kunne merke fysisk kontakt . Mye morfin gjorde nok sitt her.

Det neste var nyresvikt og til slutt multiorgansvikt.  Ble så lagt i kunstig koma, med slanger til luft, intravenøs næring og væske, kraftig Penicillin-kur rett i blodet, samt at nyrefunksjonen etter hvert også ble lagt på utsiden.
Diagnosen var at jeg hadde fått såkalte kjøttetende bakterier eller Streptokokk A , med akutt blodforgiftning (Sepsis)  På fagspråket: Nekrotiserende Fasciitt.

Kroppen min hadde nå gitt opp, og fra nå var jeg helt avhengig av leger og maskiner for å overleve!

Behandlingen var, i tillegg til antibiotika, kirurgisk inngrep for å fjerne infisert vev . Dette finner man vha CT og MR.
Hos meg var store deler av overarmen, skulder, samt høyre side av selve kroppen og i brystet infisert.
Får man ikke ut “død-kjøttet” går det koldbrann og man må amputere og skjære bort større deler for å redde livet .
Man ligger da med åpne sår, og gjentatte MR undersøkelser og kirurgi til alt er borte.( Noe som kan ta flere dager)
Det ble gjort operasjoner flere ganger om dagen mens de kirurgisk oppskårede sårene bare ble tapet igjen i mellomtiden, for jeg skulle jo snart på operasjonsbordet igjen.

Våknet etter 2 uker i koma

Etter nesten 2 uker i kunstig koma ville de forsøke og vekke meg til live igjen.
Her har nok de fleste fæle drømmene eller marerittene dukket opp, og reelle lyder og svake blikk blandes i en vond rus og de som oppfattes skremmende virkelige…. De verste marerittene vil jeg ikke beskrive her, men like før jeg våknet helt hadde jeg til stadighet en Svensk damestemme som sa “Erik, nu må du vakna!”, dette i et mareritt, hvor jeg drev å dykket i noe merkelig grønt og gult farget vann. (hadde nok noen assosiasjoner her med munnstykke og mye slim i munnen og gulfarge i øynene). Denne perioden oppfattet jeg som vond.

Etter hvert begynner jeg våknet å litt etter litt, er redd og later som jeg sover i perioder,  Blir etter hvert litt klarere, men tror jeg ligger på et sykehus i Sverige, fordi alle sykepleierne  snakket svensk (mye svenske vikarer i sommerferien på ØSS). Har flere oppfatninger av rommet jeg hele tiden lå i, Surrer , blander og rotete i tankene om b.l.a. de siste arbeidsoppgavene og ting jeg utførte før jeg ble syk.(..og dette varer faktisk noen uker etter at jeg våknet.)

Flere og flere av familien dukker opp, og jeg kunne godt ha tenkt meg å stå opp litt. “Du skjønner det Erik, at du kan ikke gå! ” kom det fra en.
Jeg ser nedover og ser jo bena mine, og sier at jeg gikk jo i går! På tross av mine sterke protester ville de ikke slippe meg ut av senga og ut på gulvet.
Tiden hadde stått stille, og jeg finner raskt ut at muskler er ferskvare. Når man ligger helt stille så lenge forsvinner ALT av muskler. Dagene etter gikk det ikke engang å løfte mobilen med to hender, ikke løfte en halvskive med brød eller de 2 tonn tunge drikkeglassene hvor selv sugerøret veier 50 kg…… og aller minst prøve å gå!
Jeg var svak! Men rundt meg sprang det sykepleiere som ikke visste hva godt de skulle gjøre for deg. Og næring var viktig å få i seg, så det var hele tiden spørsmål om ikke jeg ville ha det og det å spise, og selv om matlysten til å begynne med ikke var stor hadde kanskje en is smakt? Etter en god stund kommer en av sykepleierne med en is og forteller at kiosken var stengt både nede og på jernbanestasjonen(!), men at de fant en is i en personalfryser! Dette sier litt om servicen her!

30.7  Våken igjen
Godt bandasjert, flammete og med diverse ekstrautstyr tilkoplet

Mye væske som måtte inn

Dagene går, man flyttes fra intensivavdelingen, og  pleierne og fysioterapautene vil at man skal komme seg i bevegelse. Det var tungt!, og det var vondt! Spesielt når man skal ha deg opp i en “prekestol” for å holde balansen. Med sår på armene, ikke noen styrke i hverken armer eller bein, om med et hode som ble litt “svingstang” av å komme i loddrett posisjon igjen , ville dette helt klart ta tid. Etter at jeg havnet på enerom, brukte jeg natta til å tråkke i senge-gavelen for å bygge opp noen muskler igjen. Dro dyna godt opp på lårene så jeg frøs og måtte tråkke for å holde meg varm.

Ikke nok med at de fleste organene i kroppen takket for seg etter hvert som bakteriene tok for seg , men en merkelig sak var også at kroppen hadde sluttet å produsere hudceller. Så når det begynte å livne til i kroppen, løsnet all den gamle ytre huden, og kunne dras av i store flak. Husker vi dro av det som så ut som gamle gummihansker med hull til neglene. Under var det superfølsom hud som ikke tålte mye berøring før man merket det godt.
Etter noen dager  klarte jeg å komme meg, med hjelp, opp og gå. Først med den vonde prekestolen, og etterpå med rullator, og til slutt trassige skritt uten hjelpemiddel. Korridorene var lange, men først en tur, så to turer osv. Her er det godt at man har stahet og skjønner at fra nå må man sørge for fremskrittene selv.

Tilbake til livet

Var ikke mange dagene etter de første skrittene at jeg ba om 3-timers permisjon for å komme på biltreff!! (Power-meet i Fredrikstad).
Med hjelp av rullestol, venner og en picknck-stol gikk dagen på Kongsten med til å sitte å “juge” litt ved siden av Messerschmitten som kona kjørte meg i . Jeg var på vei tilbake!!, og att på til med stor pokal for  bilen  til å ha på sykerommet. Link FB

Maken til personellet på sykehusene skal man lete lenge etter!  Ros til alle som hjalp meg opp igjen!